Willy Pedersen, professor UiO
Avkriminaliser bruk av narkotika - Vi må ta bedre vare på de svakeste blant oss.
Vi må ta bedre vare på de svakeste blant oss
De siste årene har jeg intervjuet fanger som sitter på narkodommer. Det er en trist opplevelse. Omsorgssvikt, trøbbel på skolen, tidlig rus. Jo da, de har solgt narkotika, de har smuglet, men de færreste kan kalles «bakmenn». Dette er samfunnets stebarn. Likevel sitter de på fem år, åtte år, ti år. Hvorfor bruker vi straff på en måte som ellers ikke har noe sidestykke?
Det startet på 1960-tallet. Strafferammene for narkotikaforbrytelser økte fra 6 måneder til 21 års fengsel. Jeg ser det slik: Folk flest og myndighetene fikk panikk. Den sindige strafferettsjuristen Johs. Andenæs sa: «Det ble århundrets største feilinvestering i straff». Slitne narkodømte fyller våre fengsler. Vold, seksuelt misbruk av barn, drap, blekner når straffen skal fastsettes for å ha smuglet hasj, amfetamin eller heroin. Hvorfor ble det slik?
Det handler om det skremmende begrepet «narkotika». Hva er «narkotika»? De fleste tror ordet «narkotika» peker mot rusmidler som er særlig farlige. Det er feil. Ta khat. Alle forskere er enige om at stoffet er mye mindre farlig enn alkohol. I England er det legalt. I Norge er det «narkotika». Ta cannabis. Det var et politisk kupp som gjorde at stoffet i 1925 ble klassifisert sammen med kokain og heroin. Det kunne nok ha blitt klassifisert sammen med tobakk, som legalt. Hundretusener har blitt strafforfulgt for bruk, smugling og salg. Men er ikke dette tross alt fornuftig? Er ikke stoffer som khat og cannabis temmelig farlige?
«Visjonen om det narkotikafrie samfunn er feilslått, og den er farlig», skriver Willy Pedersen.
Det er de. Men hvor farlige? I det medisinske tidsskriftet The Lancet har en gruppe forskere rangert rusmidler etter skade. Hovedpoenget er dette: Det er ingen sammenheng mellom status som «illegalt» eller «narkotika» og grad av skade. Alkohol rangeres som det farligste rusmiddelet. Så kommer heroin og crack. Tobakk kommer litt lavere på listen, men sees som farligere enn både cannabis og khat. Det er ikke noe ved stoffene selv som gjør at vi kaller dem «narkotika». Det er historisk sedvane og politiske vurderinger.
Også i Norge er de største russkadene uten tvil knyttet til tobakk og alkohol. Paradokset er dette: De som er mest kritiske til en oppmyking av narkotikapolitikken, er ofte tilhengere av svært liberal politikk overfor tobakk og alkohol.
Så vil noen si: Alle narkotiske stoffer er kanskje ikke fullt så farlige som vi har trodd. Men vi ønsker dem likevel ikke i bruk! I Stortingsmelding 13 (1985-86), Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken lanseres metaforen «Det narkotikafrie samfunn». Her finner vi nok den underliggende visjonen under narkotikapolitikken.
Men visjonen er feilslått, og den er farlig, slik jeg ser det. Den kaster oss for det første blår i øynene. Vi vil ikke klare å nå målet. Viktigere: Den har åpnet for strafferettslige tiltak som vi ellers er fremmede for. Vi bør erstatte visjonen. Vi bør utvikle en nøktern, fornufts- og forskningsbasert narkotikapolitikk. Målet må - som på tobakks- og alkoholfeltet - være å redusere skadene så mye som mulig. Men på narkotikafeltet må vi også redusere bivirkningene av den politikken vi har ført. De er store. Her følger tre forslag.
Avkriminaliser bruk av narkotika
En bør - for det første - legge fram en ny stortingsmelding hvor alle farlige stoffer sees i sammenheng - alkohol, tobakk, legemidler, samt de illegale stoffene. Ser en dem i sammenheng, vil en kunne få en mer effektiv og balansert politikk - både i forebygging, behandling og strafferett. Dessuten blir det lettere å holde hodet kaldt og hjertet varmt: Straffene for «narkotikaforbrytelser» bør nemlig kraftig ned.
For dette er mitt andre forslag: Vi må slutte med de ekstremt lange narkodommene. De fleste innsatte strir med sosiale problemer og egen rus. Dess lengre dommer, dess vanskeligere å komme tilbake til samfunnet. Vi avviklet løsgjengerloven i 1970. Men vi har fortsatt å fengsle rusmisbrukere. Straffene bør altså kraftig ned.
Vi bør - for det tredje - avkriminalisere bruk av narkotika. Bruk av narkotika kan selvsagt være svært skadelig. Men straffelovkommisjonens flertall argumenterte for at en ikke bør straffe folk for noe som primært rammer dem selv. Jeg mener de har rett.
Dette forslaget vil sitte lengre inne for justisministeren. Prøv da en mellomløsning, Knut Storberget! Mange steder har politiet i praksis avkriminalisert. De straffeforfølger ikke slitne heroinmisbrukere. De har innført fleksible løsninger overfor ungdom som prøver hasj. Advarsler, bekymringssamtaler, samarbeid med barnevern fungerer bedre enn å sluses inn i rettsapparatet. Rullebladet forblir rent, utdanning og yrkesplaner bør ikke lide. Systematiser erfaringene! Evaluer dem! Lær opp politiet til slikt samarbeid!
En rekke land myker opp narkotikapolitikken. Portugal har fått størst oppmerksomhet. Jeg var der i høst og merket at det nye tenkesettet hadde vitalisert hele rusfeltet. Sanksjoner var flyttet over i et sivilrettslig system. Samtidig var det kommet et nytt driv i forebygging, behandling, rehabilitering. Politiet var også fornøyde - de ble avlastet oppgaver de ikke følte seg gode på, de kunne i stedet ta seg av andre presserende oppgaver.
Mange innen vårt eget politi mener også dette ville være fornuftig: «Det er ikke vår oppgave å ta hånd om slitne narkomane», sier stadig flere. «Vi kan nok spille en rolle, også når vanlig ungdom bruker for mye alkohol eller eksperimenterer med illegale stoffer. Den viktigste innsatsen kan foreldre, lærere og helse- og sosialarbeidere gjøre bedre enn oss, men gjerne i samarbeid med oss», sier de videre. Vi bør høre på disse stemmene i politiet, vi bør undersøke hvordan samarbeidet funger, og utvikle en mer fleksibel politikk.
Men vil ikke bruken av illegale rusmidler øke, dersom straffene reduseres og bruk av politiet tones ned? Nei. Vi har en rekke erfaringer, fra mange land. Dette synes ikke å øke forbruket. Andre forhold er viktigere: Moter, holdning til rus, velferdsnivået i svake grupper, effektiv forebygging og behandling. Så kan en innvende: Kanskje leser jeg forskningen selektivt? Vel, la flere gå gjennom erfaringene. Vi bør utvikle en kunnskapsbasert ruspolitikk.
Vi har, slik jeg ser det, stelt oss klokt på alkohol- og tobakksfeltet. Men politikken er begge steder under press: Mange ønsker en mer liberal alkoholpolitikk. Det vil være uklokt. Vold, skader og sykdommer vil øke. Overfor tobakk er utfordringen pussig nok den motsatte: Regulering og skremsel blir stadig tøffere. Fagfolk, aktivister og politikere hvisker seg imellom om «det tobakksfrie samfunn», med tobakksforbud i horisonten. En viktig grunn til at dette nå er et mulig scenario, er at røykerne står stadig svakere i samfunnet. Men fullt tobakksforbud vil være uklokt. Vi bør ikke gjenta feiltrinnene fra narkotikafeltet.
Men visjonen narkotikapolitikk feirer snart 50 år. Den ble unnfanget i et klima av angst og panikk. Tida er inne for ettertanke, reform og helhet. Politikken bør være restriktiv, men må bli mykere, mer støttende. Vi må ta bedre vare på de svakeste blant oss.
FARLIG VISJON: «Visjonen om det narkotikafrie samfunn er feilslått, og den er farlig», skriver Willy Pedersen. (Foto: Kristian Jacobsen)
Kilde: Aftenbladet.no
Gi din kommentar til Legalisering.
Skjul kommentarer